Tidligere var jeg av den holdning at alle som drev med HiFi var nærmest for lydfriker å regne. Der de satt med sine 10 000 kroners komponenter for å fravriste opptakene de siste rester av detaljer. Jeg leste i Stereophile og andre blader om disse fantastiske sakene som nesten fremviste magiske evner til å trykke detaljer opp i ansiktet ditt. Jeg tenkte at dette var vel det vi typisk kan kalle "snake oil". Dvs. At de ikke egentlig hørte så mye forskjell, men for å forsvare å bruke 50 000 på en forsterker, måtte kunne argumentere med at denne spesielle forsterkeren var lysår foran andre til lavere pris, og at alle med respekt for musikk, burde kjøpe en slik... Så det var ikke så rart at jeg ikke så min fremtid innen high-end hifi som noe særlig lys. Men etterhvert som jeg begynte å tjene litt mer penger enn det jeg hadde å rutte med som student, begynte jeg å se meg om etter nye og bedre komponenter enn de jeg hadde i det gamle Denon-anlegget jeg kjøpte som student. Det begynte å bli en smule slitt, og siden jeg nå hadde råd til disse fantastiske komponentene, så tenkte jeg : "Det koster da ingenting å prøve".
Som sagt så gjort. Jeg fant en butikk her i Oslo som solgte rør-forsterkere. Jeg hadde lest en del om disse. De skulle låte mye bedre enn transistorforsterkere, og i tillegg så synes jeg de så mye stiligere ut. Jeg kom inn med åpent sinn og fikk bestilt en lyttetime med en integrert rør-forsterker. Jeg tok med meg mine beste CD-er og satte meg ned. Fra den første noten kom ut av høyttalerne visste jeg at jeg var forelsket. WOW!!!! Jeg satte på den ene CD'en etter den andre. Alle låt slik jeg skulle ønske de låt på mitt anlegg hjemme. Senere samme dag fikk jeg lytte på de samme CD'ene på en transistorforsterker i samme prisklasse. Denne hadde jeg hørt mye om. Men den låt ikke bra i det hele tatt sammenlignet med rørforsterkeren. Så da var i alle fall dét avgjort. Det måtte bli rør.
Etter å ha undersøkt litt priser og slikt på nettet, fant jeg til slutt ut at jeg ville kjøpe byggesett fra Audio Note i England. Et Pre Amp Kit og et Kit 4. Totalt kom disse på rundt 10 000. Etter en del lodding og feilfixing, har jeg nå en veeeeeeellydende forforsterker og effektforsterker. All musikken har fått nytt liv. Rørene varmer både stua og ørene mine.
Ellers så oppgraderte jeg også CD-spilleren til en Onkyo Integra 7711, og etter mange platespillerkjøp, endte jeg opp med en Linn Sondek LP12 med Rega RB300 arm. Høyttalerne jeg kjøpte var B&W 603.
I det store og hele så er jeg svært fornøyd. Anlegget mitt låter fantastisk. Enkelte virkelig audiofile vil sikkert argumentere med at dette ikke er skikkelig high-end og at anlegget mitt ikke er ultimat. Kanskje ikke, men jeg begynte ikke med hifi for å fravriste enhver detalj fra musikken, men å gjøre musikken mer "live" og musikalsk. Og anlegget mitt er nå uforskammet musikalsk.
En kamerat av meg gav et godt bilde på hvordan enkelte anlegg i den virkelige high-end klassen fungerer. De kan sammenlignes med et helt hvitt ark. Om en får en liten flekk på dette arket, merkes det umiddelbart, og fanger oppmerksomheten. Om dette arket hadde vært litt gråere, hadde denne flekken ikke vært så merkbar. Mitt anlegg er nå av den sistnevnte typen. Det er ikke så nøyaktig at jeg kan bestemme tekstiltypen på buksene til dirigenten i orkesteret, men til gjengjeld slipper jeg å sitte og irritere meg over feilmatchede kabler, ikke perfekte opptak etc. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om frustrerte audiofile som bruker nesten mesteparten av tiden til å justere ting på anlegget for at det skal låte best. For å si det på en annen måte : Mitt anlegg låter ikke så bra at det låter dårlig...
Nedenfor er noen hifi-relaterte linker. Både egne og fra nettet. Og så et råd til slutt
for begynnende audiofile : Husk at du kan lett bli avhengig av lydkvalitet, og da blir det
lett som narkotika; Du må ha stadig sterkere doser. Stadig bedre lyd. Stadig bedre
komponenter. Lytt til musikken, ikke anlegget. Hele poenget med hifi (hifh fidelity) er jo
at anlegget skal være så bra at du ikke "hører" det.